Solnedgang

I går kveld dro vi ut i ingenmansland og så på solen gå ned.







Fint vær

















>-<->-<







Sol

Det var ikke før solen faktisk kom fram at jeg merket hvor lenge den hadde vært borte. Helt siden januar har det bare vært grått, det har regnet, snødd eller vært overskyet. Jeg får virkelig sommerfølelse av det klare været og nå kjennes det virkelig ut at det bare er 3 måneder igjen til sommerferien. På dagtid er det såpass varmt at jeg har gått med skjørt og uten jakke noen av dagene og det er herlig. Det går rykter om at være kommer til å avta til helgen, men værmeldingene har tatt feil før. Jeg har stor tro på at være forsetter slik.

I går tok Anders og jeg litt bilder i oppkjørselen. Vi var hjemme hos Glenn og diskutere alt mulig.













Ops

En koselig helg der en gjeng venner samles for å drikke litt, ender med at en av oss legges inn på psykiatrisk avdeling.






Gamle dager

Av og til blir jeg ganske nostalgisk. Jeg har kanskje ikke levd et langt liv, men livet mitt har vært så dynamisk at det finnes deler av det som jeg lengter etter, deler som ikke kan gjenskapes. Alt var så annerledes før. Først og fremst var livet mitt mye mer livlig, det virket som om det konstant skjedde et eller annet. Både livet mitt og sjelen min var fargefylt. Jeg kunne se på meg selv som et merkelig, men kreativt menneske.

Jeg hadde mange mennesker rundt meg som også var fulle av kreativitet. Sammen så vi på livet som en lek og hver eneste ting vi kom over som et potensielt redskap for moro. Det fantes ingenting som kunne, eller skulle tas seriøst. Livet var en ferie og man kunne gjøre akkurat det man følte for. På den tiden virket det faktisk ikke så fantastisk, livet var liksom helt OK. Hverdagen føltes alminnelig, den var bare ikke kjedelig og det hadde man ikke så mye imot.

I dag lurer jeg meg selv til å tro at jeg ikke vet hvorfor det ikke lenger er slik, men til en viss grad så gjør jeg det. Det er jo slik at man kan ikke ta seg evig ferie, samtidig varer ingenting evig. Jeg tror hovedgrunnen til at livet mitt ikke er slik lenger skyldes at jeg gjør det jeg må, i stedet for det jeg vil. Jeg har plikter og ansvar nå, som jeg ikke hadde før. Den delen av meg som holder på min kreativitet, glede og drømmer har midlertidig blitt lagt på hyllen og nå pines jeg gjennom konsekvensene av det.

Andre faktorer er at jeg ikke har de samme, og det samme antallet mennesker rundt meg som før. Etter min mening er en vennesirkel nesten som kjemi, man kan sette sammen en gruppe og få et positivt utfall, men bytter du ut en person i gruppen forandrer man hele utfallet. Det blir ikke nødvendigvis en negativ forandring, men poenget mitt er at det blir en forandring. Det blir aldri det samme som det har vært når man introduserer nye mennesker inn i livet sitt, noe som hjelper veldig lite når man lengter etter en konkret del av sin egen fortid. Jeg føler at jeg ikke kan samle menneskene fra min fortid fordi jeg er forandret og de er forandret. Dermed er vi tilbake på forandringer, det ville ikke blitt det samme igjen. Vi var yngre den gangen og vi var alle på et helt annet sted i livet.

Men så er det jo slik at man skal ikke lengte for mye fordi før eller senere blir vil også nåtiden bli til et minne som jeg vil lengte etter. Det er det som er så flott med minner, selv om livets arena forandrer seg så forblir minnene de samme og de er alltid tilgjengelige når de ikke lenger er virkeligheten.





















  • Jeg er 22 år og kommer fra Porsgrunn. Jeg er utdannet helsesekretær og har nettopp fullført påbygging til generell studiekompetanse.

    Jeg blogger mest for min egen del. Dette er en offentlig dagbok fremfor blogg, men en gang iblant legger jeg ut diverse innlegg som noen kanskje har nytte av. For eksempel webdesign eller giftfri kosmetikk. Dette finner du også i kategoriene mine.

  • hits