Vi fikk i oppdrag av norsklæreren å lese en av fire bøker som hun hadde valgt for oss. To av dem var av Knut Hamsun, Pan og Victoria. De andre var av Amalie Skram, hvor den ene var Hellemysfolket. Den siste husker jeg ikke navnet på.
For et par år siden kjøpte en del norske klassikere på en brukt butikk, Victoria var en av dem, men jeg fant aldri tid eller interesse til å lese den før nå. Etter lærerens sammendrag av bøkene ville jeg heller ha lest Pan, men siden jeg hadde Victoria lett tilgjengelig ble det den boken i stedet.
Victoria er faktisk en ganske bra bok, men den er ikke for alle. For det første er det en ganske gammel bok og språket i den er veldig preget av Dansk, noe mange i klassen min reagerte på.
Den handler om en ung adelsjente og møllergutt som vokser opp sammen og forelsker seg i tidlig alder, men kan selvfølgelig ikke være sammen på grunn av statusforskjellene. Gutten, Johannes vokser opp til å bli en ganske vellykket forfatter og Victoria forlover seg med en annen.
Jeg vil ikke spoile, men boken har ikke en lykkelig slutt. Jeg tror kanskje det er nettopp derfor jeg liker den. Jeg så for meg at det ville bli en klissete fortelling om to som tilslutt rømmer sammen, slik som de fleste romaner om forbudt kjærlighet gjør, men denne ender absolutt ikke slik.
Jeg ga den 4/5 stjerner på Goodreads.
